Er det ikke rart hvordan jeg har kunnet se meg selv gå ned på mine knær, se deg inn i øynene og se at du skjønner hva jeg er i ferd me å gjøre ?
Måten jeg rekker hånden min fram til din, litt skjelvende, trekker den og deg forsiktig mot meg før jeg med litt gebrukken, men likevel bestemt stemme sier ordene ?
Er det ikke rart hvordan jeg kan kjenne følelsen i magen bare med tanken på dette? Følelsen som må komme når jeg venter på ditt svar. Forventningen, håpet og gleden rett
før du sier ja, eller nei. Følelsen av å ha spurt deg kjære, om du vil dele resten av ditt liv med meg og om du vil holde sammen med meg i gode og vonde dager.
Er det ikke rart hvordan jeg kan se for meg alt dette ? kjenne klumpen i magen, se for meg dine uttrykk, dine klær, ditt kroppsspråk, samtidig som jeg vet at dette mest sannsynlig ikke kommer til å skje. Samtidig som jeg vet at vi er over. Samtidig som jeg vet at det ikke er oss lenger. Selv om vi elsker. Selv om vi føler. Selv om vi vil ha
hverandre. Kanskje.
Hva var det egentlig som skjedde med oss ? Hva var det som stoppet oss ? Tenkte jeg logisk og rasjonelt ? Var det hjernen som fortalte meg at dette går ikke, du kan ikke tilgi for evig tid ?
Hvorfor lot jeg ikke hjertet si sin mening ? Hvorfor lot jeg ikke hjertet styre over hjernen ? Hvorfor ? Kanskje fordi sinnet også tok overhånd, eller kanskje fordi det var riktig ?
Jeg satt kanskje med en følelse av at til slutt, så blir det oss likevel, alt dette for bare å gi henne en følelse at det ikke går å ta meg for gitt. Gi henne en følelse av at jeg ikke tilgir eller godtar alt. At jeg ikke er her uansett hva som skulle skje. At hun også må jobbe for at ting skal fungere, selv om jeg ikke bestandig har jobbet like hardt.
Jeg sitter igjen med spørsmål. Jeg sitter igjen med minner. Jeg sitter igjen med en klump i magen. Jeg sitter igjen med kjærlighet. Jeg sitter igjen med håp. Jeg sitter igjen med håp som sakte drukner. Jeg sitter igjen med skuffelse. Jeg sitter igjen med takknemlighet for at jeg har fått lov. Jeg sitter igjen med frykt. Jeg sitter igjen, og jeg er redd.
Jeg sitter faktisk igjen, og det jeg gjør det alene.
I det siste har nesten alle innleggene mine handlet delvis om musikk. Jeg synes det begynner å bli ganske kjedelig. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid må skrive om musikk, men sånn er det i alle fall. Det kan kansje ha noe å gjøre med at jeg har kjøpt meg stereoanlegg og hører på musikk så å si konstant når jeg er hjemme.
I alle fall er jeg dritfornøyd med anlegget mitt nå, selv om det gikk litt over mitt egentlige budsjett. Det syke er at det som ødela hele budsjettet var kablene. Hvem i all verden skulle tro at 4 meter høytalerkablel skulle komme på 1200 kr ?
Ja, jeg vet at det går ant å gå på biltema å få kabler til 10 kr meteren, men faktum er at jeg har såpass lite peiling på slike ting at jeg fant det lurest å gå til noen som faktisk viste hva de snakket om, i dette tilfellet Soundgarden. Jeg kjøpte faktisk de billigste kablene de hadde inne, ganske sykt !
I alle fall er jeg ganske stolt over anlegget mitt. Ja faktisk så stolt at jeg skal legge ut et bilde av det. So here we go 
Ganske smooth, aye ? Det er to bilder som er klipt å limt sammen, tatt med et dårlig webcamera, men du skjønner poenget !? 
Dagens verdensproblemløsning: Selvom uvitende fjotter ikke har peiling på kabler, så kan du selge dem til en billig penge anyway. Da blir verden et bedre sted.
Her er jeg. Klar for blogg. Klar for nye eventyr.
Har lenge tenkt å gå til det skrittet å skrive blogg. Har fulgt med min kjære søsters skriblerier i lengre tid nå, og blitt inspirert til å følge hennes fotspor. Fortelle verden om hvordan løse verdensproblemer.
Har alltid sett for meg blogging som slikt man gjør når man har litt tid til overs, som man ikke vil bruke på oppvasken, eller andre kjipe syssler, og kansje man har kokt seg en god kopp kaffe, satt på en god cd (Jack johnson i dette tilfellet) og føler seg inspirert.
Så hva skal man egentlig skrive i en blogg?
Folk skriver om så mangt. Moter, mat, politikk (tenk så dølt), musikk og alle mulige andre ting, men ikke denne gutten. Nei, jeg har bestemt meg for å løse verdensproblemer! en av gangen. So here we go!
La meg fortelle om den kjipe kunden på jobb, som alltid skal komme 7 minutter etter stengetid. Skal presse seg inn den låste døra, og absolutt spørre: “Er det stengt ?” Og jeg tenker: “Makan for et dumt spørsmål, døra er jo låst for fanden.” Likevel åpner jeg døra, samtidig som jeg prøver å se så lite irritert ut som mulig, lar kunden komme inn å få det den vil ha.
Og når jeg kommer hjem, irriterer jeg meg over at jeg aldri kan si ifra. Spørre om ikke han også vil komme seg hjem, etter en lang dag på jobb, uten at en eller annen kronidiot kommer å presser seg på. Jeg tenker at han vil svare: “ja, selfølgelig” og så tenker jeg at jeg sier: “DET VIL JEG OG, FOR FAEN!” Selv om jeg egentlig ikke banner.
Tenk så fint vist denne utrolig kjipe kunden (som jeg forøvrig kjenner), kunne tenke seg å komme 10 minutter tidligere, 3 minutter før vi stenger. Hente det han måtte trenge, betale, å gå. Alt dette før stengetid. Tenk så glad jeg hadde vært. Jeg hadde ønsket ham en kjempegod dag videre, smilt å tenkt: Endelig en mann som vet å komme i riktig tid. Og han ville tenkt: For en koselig å trivelig selger, hit må jeg komme flere gang. Og vips er et verdensproblem løst.
Ikke missforstå meg, jeg har egentlig ingen problemer med å åpne døra for de som tilfeldigvis ikke rakk oss før stengetid, jeg er da en mann med service skrevet i panna, MEN når det er samme mann hver dag, kjenner jeg irritasjonen bre seg.
Og med dette, sier jeg meg fornøyd med dagens problemløsning. Så verden: Rock On.
