Arkivert under: Uncategorized | Tags: Big Bang, Edendale, Kjærlighet, Kjærlighetsorg, Musikk
Det er rart når man merker at noe er borte, selv om man har kastet det selv merker man plutselig at det er borte. Noe man kansje tar for gitt, eller regner med er der hele tiden, og har behov for. Det er rart hvordan man ser hvordan ting var, å skjønner at man egentlig ikke kan tenke seg å leve en dag uten. Så vil en del av deg prøve å få det tilbake, mens fornuften vet at man ble kvitt det av en grunn. Så er spørsmålet om grunnen for å bli kvitt det, var viktigere enn å få det tilbake ?
Dette spørsmålet surrer rundt i hodet mitt konstant for tiden, og til tider er svaret ja, på begge. Jeg føler meg egentlig naiv og dum, å kjenner at hele meg er ganske nedfor for tiden.
Jeg vil ikke ha det, men jeg kan ikke leve uten. Dette er forundelig. Det er tungt. Det er et dilemma. Det er trist. Men en ting er sikkert: Det er kjærlighet!
Heldigvis får jeg trøst fra Big Bang og “Edendale”.
Brått kan man få vite ting andre ikke ville at man skal vite. Brått kan man bli skuffa å sint. Og brått kan man bli trist. Man har tenkt det hele tia, men har prøvd å tru på det som blir sagt. Så det eneste som føles riktig, e å skyve det til sia, å sette på musikk.
Men musikken den treff. Den treff der det du skulle skyve bort ligg. Den treff akkurat der det gjør ondt. Og kansje du felle en tåre, men du skjønne ka det e snakk om. Du forme musikken rundt din situasjon, å det gjør både ondt å godt, men klumpen blir mindre.
“Æ e egentli en danser, men æ danse ikke mer. Æ kan ikke lenger danse (med eller) uten ho. Vi va ett å samme trinn, samme hjerte, samme kinn. Når vi dansa va vi én, og ikke to.”
