I dag kom det en jente bort til meg og spurte om jeg ville ha en kjærlighet på pinne. Jeg svarte nei.
Jeg er litt usikker på hvorfor jeg svarte nei. Kjærlighet på pinne er jo godt, men jeg tror jeg ble litt skremt av at det plutselig kom en vanlig jente å spurte om jeg ville ha det. Kanskje jeg har litt sosialangst med helt random folk, eller kanskje hun hadde forgiftet den med et eller annet ?
Jeg spurte henne hvorfor jeg plutselig skulle få en kjærlighet på pinne, og hun svarte at jeg så så trist ut og hun hadde så mange at hun ikke ble å spise de opp selv.
Jeg vet ikke om jeg egentlig så trist ut, for jeg følte meg ikke trist, men jeg måtte tenke litt etter: Er jeg egentlig trist ? Jeg kom frem til at jeg egentlig er ganske glad, men var litt sliten på det gitte tidspunktet.
Jeg hadde nemlig gått ganske mye og langt. Jeg har utforsket Oslo i dag. Dratt til plasser jeg ikke så ofte går til. Gjort meg kjent, men likevel har jeg endt opp med å komme til plasser jeg kjenner meg godt igjen. Jeg har liksom gått i en halvsirkel fra et midtpunkt, flere ganger, vist du klarer å forstå hva jeg mener.
I alle fall så var taktikken til denne jenta ganske god. For det hun gjorde, frembrakte et smil hos meg. Jeg smilte godt, og hun så det. Jeg tenker at hun kanskje tenkte at dagens gode gjerning var gjort, og jeg er vel egentlig enig i det, hun fikk meg jo til å smile, og et smil skal man aldri kimse av…
En ting til som har fått meg til å smile i dag, er et sitat fra Ibsen. Jeg tror det må være mitt favorittsitat fra den mannen. Jeg tenkte jeg skulle avslutte med det:
“Det er ikke grejdt at forstaa, hvor Skoen trykker, naar en ikke har den paa”
Han fikk virkelig sagt det.
