Raymond løser verdensproblemer!

Er det ikke rart hvordan jeg har kunnet se meg selv gå ned på mine knær, se deg inn i øynene og se at du skjønner hva jeg er i ferd me å gjøre ?
Måten jeg rekker hånden min fram til din, litt skjelvende, trekker den og deg forsiktig mot meg før jeg med litt gebrukken, men likevel bestemt stemme sier ordene ?

Er det ikke rart hvordan jeg kan kjenne følelsen i magen bare med tanken på dette? Følelsen som må komme når jeg venter på ditt svar. Forventningen, håpet og gleden rett
før du sier ja, eller nei. Følelsen av å ha spurt deg kjære, om du vil dele resten av ditt liv med meg og om du vil holde sammen med meg i gode og vonde dager.

Er det ikke rart hvordan jeg kan se for meg alt dette ? kjenne klumpen i magen, se for meg dine uttrykk, dine klær, ditt kroppsspråk, samtidig som jeg vet at dette mest sannsynlig ikke kommer til å skje. Samtidig som jeg vet at vi er over. Samtidig som jeg vet at det ikke er oss lenger. Selv om vi elsker. Selv om vi føler. Selv om vi vil ha
hverandre. Kanskje.

Hva var det egentlig som skjedde med oss ? Hva var det som stoppet oss ? Tenkte jeg logisk og rasjonelt ? Var det hjernen som fortalte meg at dette går ikke, du kan ikke tilgi for evig tid ?

Hvorfor lot jeg ikke hjertet si sin mening ? Hvorfor lot jeg ikke hjertet styre over hjernen ? Hvorfor ? Kanskje fordi sinnet også tok overhånd, eller kanskje fordi det var riktig ?

Jeg satt kanskje med en følelse av at til slutt, så blir det oss likevel, alt dette for bare å gi henne en følelse at det ikke går å ta meg for gitt. Gi henne en følelse av at jeg ikke tilgir eller godtar alt. At jeg ikke er her uansett hva som skulle skje. At hun også må jobbe for at ting skal fungere, selv om jeg ikke bestandig har jobbet like hardt.

Jeg sitter igjen med spørsmål. Jeg sitter igjen med minner. Jeg sitter igjen med en klump i magen. Jeg sitter igjen med kjærlighet. Jeg sitter igjen med håp. Jeg sitter igjen med håp som sakte drukner. Jeg sitter igjen med skuffelse. Jeg sitter igjen med takknemlighet for at jeg har fått lov. Jeg sitter igjen med frykt. Jeg sitter igjen, og jeg er redd.

Jeg sitter faktisk igjen, og det jeg gjør det alene.