Æ e egentli en danser, men æ danse ikke mer.
Brått kan man få vite ting andre ikke ville at man skal vite. Brått kan man bli skuffa å sint. Og brått kan man bli trist. Man har tenkt det hele tia, men har prøvd å tru på det som blir sagt. Så det eneste som føles riktig, e å skyve det til sia, å sette på musikk.
Men musikken den treff. Den treff der det du skulle skyve bort ligg. Den treff akkurat der det gjør ondt. Og kansje du felle en tåre, men du skjønne ka det e snakk om. Du forme musikken rundt din situasjon, å det gjør både ondt å godt, men klumpen blir mindre.
“Æ e egentli en danser, men æ danse ikke mer. Æ kan ikke lenger danse (med eller) uten ho. Vi va ett å samme trinn, samme hjerte, samme kinn. Når vi dansa va vi én, og ikke to.”
2 Kommentarer