Arkivert under: Uncategorized
Yes, da har man surra og styrt, og kommet fram til et nytt design. Om det er ferdig eller ikke, vites ikke, men vi sier det foreløbig. Er sånn greit fornøyd!
Peace out!
Etter nok en “våkeovernatt” med litt for mye kaffe, litt for mye tvserie, litt for mye spilling, alt for å komme meg på skolen tidsnok, har jeg en god følelse. Ikke fordi jeg kjenner en stor glede av å se klassen min, mattelærern eller skolen som sådan. Men for at jeg i natt oppdaget en ny artist. En ny sang. Å at jeg nå kan komme på skolen, å bruke tiden før alt starter med å ta headsette på meg, å lukke ut alt unødvendig bråk å mas fra unødvendig umodne klassekamerater.
Jeg kan lukke øynene, selv om klasserommet er befriende mørkt, å bare nyte. “None of us are free” synger Solomon Burke, med den feteste stemmen og mest laidbacke sounden siden jeg ikke kan huske sist. Hvofor har denne eminente artisten gått meg hus forbi? Aner ikke, men jeg er glad jeg har oppdaget ham. Groove å soul å flow å gud vet hva, JEG DIGGER DET !
Arkivert under: Uncategorized
Hvor blir det av alle ambisjonene mine? Har jeg egentlig noen egentlig lenger? Er det viktig å ha ambisjoner egentlig? Selfølgelig vil de fleste svare. Og jeg er selfølgelig enig, tror jeg.
Før hadde jeg mange. Jeg skulle f.eks bli flink å spille gitar, men først måtte jeg skaffe en gitar. Når så var gjort, begynte jeg å spille. Problemet var bare at jeg ga opp når jeg har lært en halv sang, så begynte jeg på en ny. Det driver jeg med fortsatt, og det driver de jeg bor sammens med til vanvidd.
Jeg skulle skrive en sinnsykt bra blogg, men det endte med full stopp der og. ARRG!
Jeg skulle jo bli kokk en gang i tiden også. Å jeg skulle bli dritgod. Jeg skulle bli best å lage mat. Ok, jeg kan lage mat, men at jeg er dritgod, er å ta i. Nå går jeg skole.
Jeg hadde ambisjoner om å gjøre det dritbra på starten av året, og det startet på alle måter godt. Problemet er bare at ambisjonen/innsatsviljen min dabber så sinnsykt når jeg har kommet halveis. Jeg blir slapp, orker ikke, tenker at det kansje ikke er så viktig, men kommer fram til at det det faktisk er det.
Jeg setter meg nye mål. På neste semester skal jeg ROCKE! Kjenner meg så godt igjen fra kokkeskolen, der var det samme leksa. Hvorfor klarer jeg ikke å bare kjøre på året igjennom? Blir det bedre på neste del av utdanningen egentlig? Klarer jeg å peise på?
Det som er ganske deprimerende er at det jeg egentlig ikke har ambisjoner om, men driver med hele tiden, er dataspill. Og det er jeg ganske god i, og blir bare bedre. Jeg blir aldri lei. Jeg digger å spille. Jeg elsker det.
