Her er jeg. Klar for blogg. Klar for nye eventyr.
Har lenge tenkt å gå til det skrittet å skrive blogg. Har fulgt med min kjære søsters skriblerier i lengre tid nå, og blitt inspirert til å følge hennes fotspor. Fortelle verden om hvordan løse verdensproblemer.
Har alltid sett for meg blogging som slikt man gjør når man har litt tid til overs, som man ikke vil bruke på oppvasken, eller andre kjipe syssler, og kansje man har kokt seg en god kopp kaffe, satt på en god cd (Jack johnson i dette tilfellet) og føler seg inspirert.
Så hva skal man egentlig skrive i en blogg?
Folk skriver om så mangt. Moter, mat, politikk (tenk så dølt), musikk og alle mulige andre ting, men ikke denne gutten. Nei, jeg har bestemt meg for å løse verdensproblemer! en av gangen. So here we go!
La meg fortelle om den kjipe kunden på jobb, som alltid skal komme 7 minutter etter stengetid. Skal presse seg inn den låste døra, og absolutt spørre: “Er det stengt ?” Og jeg tenker: “Makan for et dumt spørsmål, døra er jo låst for fanden.” Likevel åpner jeg døra, samtidig som jeg prøver å se så lite irritert ut som mulig, lar kunden komme inn å få det den vil ha.
Og når jeg kommer hjem, irriterer jeg meg over at jeg aldri kan si ifra. Spørre om ikke han også vil komme seg hjem, etter en lang dag på jobb, uten at en eller annen kronidiot kommer å presser seg på. Jeg tenker at han vil svare: “ja, selfølgelig” og så tenker jeg at jeg sier: “DET VIL JEG OG, FOR FAEN!” Selv om jeg egentlig ikke banner.
Tenk så fint vist denne utrolig kjipe kunden (som jeg forøvrig kjenner), kunne tenke seg å komme 10 minutter tidligere, 3 minutter før vi stenger. Hente det han måtte trenge, betale, å gå. Alt dette før stengetid. Tenk så glad jeg hadde vært. Jeg hadde ønsket ham en kjempegod dag videre, smilt å tenkt: Endelig en mann som vet å komme i riktig tid. Og han ville tenkt: For en koselig å trivelig selger, hit må jeg komme flere gang. Og vips er et verdensproblem løst.
Ikke missforstå meg, jeg har egentlig ingen problemer med å åpne døra for de som tilfeldigvis ikke rakk oss før stengetid, jeg er da en mann med service skrevet i panna, MEN når det er samme mann hver dag, kjenner jeg irritasjonen bre seg.
Og med dette, sier jeg meg fornøyd med dagens problemløsning. Så verden: Rock On.
