Har i lengre tid observert mine venner som en etter en har latt skjegget gro. Har til nå ikke fulgt trenden i gjengen. Mye fordi skjeggvegsten min for det meste befinner seg på halsen, og det er vel ikke akkurat den kuleste plassen å anlegge skjegg, og fordi jeg ikke vet om jeg passer det.
Men for to dager siden stod jeg med barberkniven i hånda foran speilet, å tenkte: “what the hell, jeg lar det stå til”.
Så nå har jeg prøvd å la stubbene vokse litt på kjaka. Problemet er at det vokser ikke midt på haka, men på begge sider av midten. Jeg tenker at vist jeg lar det gro litt lengre, så møtes de sikkert.
Linn tør nesten ikke å bevege seg på utsiden av døren lamme meg, å ber meg vente til hun har flyttet til Tønsberg. Jeg skal være enig med henne, det ser ikke spesielt kult ut. Ser mer ut som en gutt på fjorten år, som ikke har gått til det skritt å bruke høvelen enda. Pubertets-skjegg. Men skal det gjøres, så gjøres det nå. Basta bom.
Jeg prøver noen dager til, å håper på et fett resultat. Oppdatering kommer sikkert senere.
Peace Out.
-Ray
Arkivert under: Poster | Tags: Angelique Kidjo, Øl, Lavvo, Riddu Riddu, Valkyrien Allstars
Ja. Da var riddu over. Bare røyklukta igjen. Den sitter i bukse, sokker, sko, genser, pledd, liggeunderlag og gud vet hva.
Er egentlig litt skuffet over årets riddu, ble liksom aldri samme stemningen som i fjor. Kan være at jeg ikke gjorde max ut av det, eller det kan være at det rett og slett var dårligere i år. Noe var likevel bra, sånn som lavvoen min, en suksess. Er ikke måte på hvor deilig det er å sitte inni sin egen lavvo å tenne bål, spise potetgull og tørket reinkjøtt med en god pils til. Folk kommer, setter seg ned å prater litt, før de går til neste lavvo. Naboen, som forøvrig hadde en halv sko på hvær fot, satt og spillte klarinett, samtidig som andre spillte trommer. De jammet fra fredag til søndag, nesten uten stopp. Var kult, men litt irriterende i lengden.
I år som i fjor fikk jeg ikke med meg så mange konserter. Hørte halve konserten til Angelique Kidjo, som jeg faktisk ikke syntes var så bra. Ville gjerne like det, men det falt ikke i smak.
Derimot svarte Valkyrien Allstars til forventningene. De fikk fart på rockefoten, Lattermusklene, og sangstemmen.
Så hørte jeg 1 sang av konserten til et grøndlandsk metal-band. Musikken var egentlig ikke så ille, men de manglet feel og groove, som Jan Fredrik ville ha sagt. Dessuten hadde de et svært image problem. Du kan ikke spille metal å stå med kortklipt hår, 3 cm brilleglass og kviser fra topp til tå. Det funker ikke.
I alle fall, dagens løsning på ganske mange verdensproblem er:
Kjøp deg lavvo.
-Rayis
Føler at jeg har tatt på meg et digert ansvar med denne bloggen. Ikke nok med at jeg blogger, jeg skal attpåtil løse verdensproblemer også. Har begynt å tenke på om oppgaven blir for stor for meg, men kommet fram til at det bare er en utfordring. Har fådd respons over all forventning, å føler at nå må jeg trø til og innfri for at noen skulle ville lese videre i bloggen min, men legger det bak meg og fortsetter forsiktig.
Riddu Riddu nærmer seg med stormskritt, og planen er å ta en tur innom. Har kjøpt meg lavvo og føler meg ganske klar for festival. Riddu er liksom første stopp i sommerferien, og sommerferien må åpnes med et smell.
Forrige Riddu Riddu var en opplevelse som jeg nok ikke blir å glemme. Jeg fikk en flaske i pannen, datt ned fra et tre og traff en stein med ryggen. Smerten bled døyvet med “moderate” mengder alkohol, og spesialsmertestillende fra legevakten dagen etter. Det var en innholdsrik festival, uten at jeg skal fortelle i det vide og det brede om den.
Men det jeg kansje husker best, var en setning en same sa til meg. Vi møttes på riddusletta under en usedvanlig morsom fotballkamp. Det var alle mot alle, og om å gjøre å ha ballen lengst, alle var velkommen til å delta. Min venn Lars hadde en bananlue på hodet og joiket forsiktig på sidelinja, så jeg tok sikte på ham for en liten pause og en slurk styrkedrikk (type Koff). Før jeg rakk så langt ble jeg stoppet av en same som var like sliten som meg, og vi begynte å snakke om forskjellige ting. Det ble en lang og morsom samtale, men før vi skiltes sa han noe dypt og forundelig til meg, nemlig:
”Raymond, Jeg har aldri sett deg så mye som på riddu.”
Han gjorde tegn til at jeg ikke skulle spørre hva han mente, og sa at det måtte jeg finne ut selv. “En dag vil du forstå”. Kansje var det bare svada, men jeg har valgt å tro at det var noe mer bak det.
Denne setningen har fasinert meg lenge. Den kan tolkes på mange måter, men jeg er ikke sikker på om jeg enda forstår den.
Derfor sender jeg ballen til deg, kjære leser, hjelp meg å forstå. Kansje blir et verdensproblem løst om jeg bare kan forstå hva han mente?
Er kansje litt juks å få deg til å løse verdensproblemer, som jeg har tatt på meg som min oppgave, men Rom ble ikke bygget på en dag, og heller ikke av en enkelt person. Svar mottas med takk !
Her er jeg. Klar for blogg. Klar for nye eventyr.
Har lenge tenkt å gå til det skrittet å skrive blogg. Har fulgt med min kjære søsters skriblerier i lengre tid nå, og blitt inspirert til å følge hennes fotspor. Fortelle verden om hvordan løse verdensproblemer.
Har alltid sett for meg blogging som slikt man gjør når man har litt tid til overs, som man ikke vil bruke på oppvasken, eller andre kjipe syssler, og kansje man har kokt seg en god kopp kaffe, satt på en god cd (Jack johnson i dette tilfellet) og føler seg inspirert.
Så hva skal man egentlig skrive i en blogg?
Folk skriver om så mangt. Moter, mat, politikk (tenk så dølt), musikk og alle mulige andre ting, men ikke denne gutten. Nei, jeg har bestemt meg for å løse verdensproblemer! en av gangen. So here we go!
La meg fortelle om den kjipe kunden på jobb, som alltid skal komme 7 minutter etter stengetid. Skal presse seg inn den låste døra, og absolutt spørre: “Er det stengt ?” Og jeg tenker: “Makan for et dumt spørsmål, døra er jo låst for fanden.” Likevel åpner jeg døra, samtidig som jeg prøver å se så lite irritert ut som mulig, lar kunden komme inn å få det den vil ha.
Og når jeg kommer hjem, irriterer jeg meg over at jeg aldri kan si ifra. Spørre om ikke han også vil komme seg hjem, etter en lang dag på jobb, uten at en eller annen kronidiot kommer å presser seg på. Jeg tenker at han vil svare: “ja, selfølgelig” og så tenker jeg at jeg sier: “DET VIL JEG OG, FOR FAEN!” Selv om jeg egentlig ikke banner.
Tenk så fint vist denne utrolig kjipe kunden (som jeg forøvrig kjenner), kunne tenke seg å komme 10 minutter tidligere, 3 minutter før vi stenger. Hente det han måtte trenge, betale, å gå. Alt dette før stengetid. Tenk så glad jeg hadde vært. Jeg hadde ønsket ham en kjempegod dag videre, smilt å tenkt: Endelig en mann som vet å komme i riktig tid. Og han ville tenkt: For en koselig å trivelig selger, hit må jeg komme flere gang. Og vips er et verdensproblem løst.
Ikke missforstå meg, jeg har egentlig ingen problemer med å åpne døra for de som tilfeldigvis ikke rakk oss før stengetid, jeg er da en mann med service skrevet i panna, MEN når det er samme mann hver dag, kjenner jeg irritasjonen bre seg.
Og med dette, sier jeg meg fornøyd med dagens problemløsning. Så verden: Rock On.
