Arkivert under: Uncategorized
Den her dyna
Danse swing
og
Saltsild
og
potetgull
I dag kom det en jente bort til meg og spurte om jeg ville ha en kjærlighet på pinne. Jeg svarte nei.
Jeg er litt usikker på hvorfor jeg svarte nei. Kjærlighet på pinne er jo godt, men jeg tror jeg ble litt skremt av at det plutselig kom en vanlig jente å spurte om jeg ville ha det. Kanskje jeg har litt sosialangst med helt random folk, eller kanskje hun hadde forgiftet den med et eller annet ?
Jeg spurte henne hvorfor jeg plutselig skulle få en kjærlighet på pinne, og hun svarte at jeg så så trist ut og hun hadde så mange at hun ikke ble å spise de opp selv.
Jeg vet ikke om jeg egentlig så trist ut, for jeg følte meg ikke trist, men jeg måtte tenke litt etter: Er jeg egentlig trist ? Jeg kom frem til at jeg egentlig er ganske glad, men var litt sliten på det gitte tidspunktet.
Jeg hadde nemlig gått ganske mye og langt. Jeg har utforsket Oslo i dag. Dratt til plasser jeg ikke så ofte går til. Gjort meg kjent, men likevel har jeg endt opp med å komme til plasser jeg kjenner meg godt igjen. Jeg har liksom gått i en halvsirkel fra et midtpunkt, flere ganger, vist du klarer å forstå hva jeg mener.
I alle fall så var taktikken til denne jenta ganske god. For det hun gjorde, frembrakte et smil hos meg. Jeg smilte godt, og hun så det. Jeg tenker at hun kanskje tenkte at dagens gode gjerning var gjort, og jeg er vel egentlig enig i det, hun fikk meg jo til å smile, og et smil skal man aldri kimse av…
En ting til som har fått meg til å smile i dag, er et sitat fra Ibsen. Jeg tror det må være mitt favorittsitat fra den mannen. Jeg tenkte jeg skulle avslutte med det:
“Det er ikke grejdt at forstaa, hvor Skoen trykker, naar en ikke har den paa”
Han fikk virkelig sagt det.
Er det ikke rart hvordan jeg har kunnet se meg selv gå ned på mine knær, se deg inn i øynene og se at du skjønner hva jeg er i ferd me å gjøre ?
Måten jeg rekker hånden min fram til din, litt skjelvende, trekker den og deg forsiktig mot meg før jeg med litt gebrukken, men likevel bestemt stemme sier ordene ?
Er det ikke rart hvordan jeg kan kjenne følelsen i magen bare med tanken på dette? Følelsen som må komme når jeg venter på ditt svar. Forventningen, håpet og gleden rett
før du sier ja, eller nei. Følelsen av å ha spurt deg kjære, om du vil dele resten av ditt liv med meg og om du vil holde sammen med meg i gode og vonde dager.
Er det ikke rart hvordan jeg kan se for meg alt dette ? kjenne klumpen i magen, se for meg dine uttrykk, dine klær, ditt kroppsspråk, samtidig som jeg vet at dette mest sannsynlig ikke kommer til å skje. Samtidig som jeg vet at vi er over. Samtidig som jeg vet at det ikke er oss lenger. Selv om vi elsker. Selv om vi føler. Selv om vi vil ha
hverandre. Kanskje.
Hva var det egentlig som skjedde med oss ? Hva var det som stoppet oss ? Tenkte jeg logisk og rasjonelt ? Var det hjernen som fortalte meg at dette går ikke, du kan ikke tilgi for evig tid ?
Hvorfor lot jeg ikke hjertet si sin mening ? Hvorfor lot jeg ikke hjertet styre over hjernen ? Hvorfor ? Kanskje fordi sinnet også tok overhånd, eller kanskje fordi det var riktig ?
Jeg satt kanskje med en følelse av at til slutt, så blir det oss likevel, alt dette for bare å gi henne en følelse at det ikke går å ta meg for gitt. Gi henne en følelse av at jeg ikke tilgir eller godtar alt. At jeg ikke er her uansett hva som skulle skje. At hun også må jobbe for at ting skal fungere, selv om jeg ikke bestandig har jobbet like hardt.
Jeg sitter igjen med spørsmål. Jeg sitter igjen med minner. Jeg sitter igjen med en klump i magen. Jeg sitter igjen med kjærlighet. Jeg sitter igjen med håp. Jeg sitter igjen med håp som sakte drukner. Jeg sitter igjen med skuffelse. Jeg sitter igjen med takknemlighet for at jeg har fått lov. Jeg sitter igjen med frykt. Jeg sitter igjen, og jeg er redd.
Jeg sitter faktisk igjen, og det jeg gjør det alene.
Ok, det er ingen hemmelighet at jeg ikke er noen stor fan av Drillo, men han klarer tross alt å vinne noen fotballkamper i motsetning til Hareide og tidenes dårligste fotballtrener Semb. I dag vant vi med nød å neppe over Finland, og vi er selfølgelig glade.
Men en ting irriterer meg grønt: de norske fotballsupporterne. Hvem i alle dager piper ut sine egne spillere ? Piping er en jævla uting og hører ikke hjemme i fotball. Kan vi ikke lære litt av engelske supportere, og da spesielt liverpool sine. De piper aldri, men støtter laget sitt og spillerne sine gjennom hele kampen, det være seg tap eller seier.
Gamsten fortjente virkelig å først gi en assist, for så å score. Da var det vist ikke så mange som peip på Gamsten likevel… Medgangssupportere suger. Go Gamsten, fuck pipetullingene!
I alle fall… 3-2 til Norge. Yeah. Endelig.
Arkivert under: Uncategorized
- At vist du går til www.ulv.no får du vite at ulver er årleite dyr, og du kan velge å gå videre til www.sau.no eller www.elg.no ? Og når du kommer til www.sau.no får du vite at sauer er dumme dyr, deretter kan du være så heldig å klikke deg tilbake til www.ulv.no. Og når du klikker deg til www.elg.no får du vite at elg er noen gromme dyr, og du får også valget om å klikke deg tilbake til www.ulv.no igjen. Fasinerende. Prøv!
- At jeg lurer på hvorfor man bruker x antall millioner på et fly, men bare noen skarve hundrelapper på høytaleranlegget ? Hvor ofte forstår man hva kapteinen og gjengen egentlig sier ?
- At mennesker som drikker kaffe tar sjeldnere selvmord enn de som ikke drikker det ?
- At det dyret (sett at insekter er dyr) som dreper flest mennesker årlig er myggen ?
- At i 26 stater i USA kan en kvinne få skilsmisse hvis mannen er impotent ?
I alle fall, nå vet du det, samt at jeg har lite å gjøre…
I det siste har nesten alle innleggene mine handlet delvis om musikk. Jeg synes det begynner å bli ganske kjedelig. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid må skrive om musikk, men sånn er det i alle fall. Det kan kansje ha noe å gjøre med at jeg har kjøpt meg stereoanlegg og hører på musikk så å si konstant når jeg er hjemme.
I alle fall er jeg dritfornøyd med anlegget mitt nå, selv om det gikk litt over mitt egentlige budsjett. Det syke er at det som ødela hele budsjettet var kablene. Hvem i all verden skulle tro at 4 meter høytalerkablel skulle komme på 1200 kr ?
Ja, jeg vet at det går ant å gå på biltema å få kabler til 10 kr meteren, men faktum er at jeg har såpass lite peiling på slike ting at jeg fant det lurest å gå til noen som faktisk viste hva de snakket om, i dette tilfellet Soundgarden. Jeg kjøpte faktisk de billigste kablene de hadde inne, ganske sykt !
I alle fall er jeg ganske stolt over anlegget mitt. Ja faktisk så stolt at jeg skal legge ut et bilde av det. So here we go 
Ganske smooth, aye ? Det er to bilder som er klipt å limt sammen, tatt med et dårlig webcamera, men du skjønner poenget !? 
Dagens verdensproblemløsning: Selvom uvitende fjotter ikke har peiling på kabler, så kan du selge dem til en billig penge anyway. Da blir verden et bedre sted.
Arkivert under: Uncategorized
Ser at folk i forskjellige blogger hyller våren velkommen med skildringer av vårstemning på forskjellig vis…
Her i Tromsø er det ingenting som kan minne om vår. Her er det bikkjekaldt, snøstorm, kuldegrader, glatt og ubehagelig. Kjenner jeg blir misunnelig og flytteklar når folk der sør kjenner varmen komme.
Fuck vintern !
Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen. Big Bang rocker helt, helt sinnsykt.
Jeg husker forrige gang jeg var på Big Bang-konsert, det var på Driv i fjor sommer eller noe sånt. Jeg kunne ikke huske at jeg noen gang hadde opplevd noe så sykt, sykt bra før. Norges beste band rocker et fullstappet Driv til bristepunktet, og alt var bare kunge.
Et par uker etterpå skulle jeg på Iron Maiden konsert i Oslo, Valle Hovin, med 30 000 peeps samlet. Og det var kungebra det også, men med hånda på hjertet var den lille konserten med Greni på Driv faktisk råere. Nå kan man kansje ikke sammenligne 500 personer i et naust med 30 000 på en stadion. Men når sant skal sies var det mer trøkk og rock`n roll på driv den gangen. Derfor hadde jeg selfølgelig STORE forhåpninger til en ny episk konsert med mitt favorittband.
For litt over en uke siden kjøpte jeg den nye plata: Edendale, og satt med litt blandede følelser. Var dette så bra som gode gamle Big Bang ? Usikker, men jada, etter 8-10 gjennomhøringer satt jeg godt tilbakelent, med et smil om munnen. Jeg måtte bare gi plata litt tid. Plata blir bare bedre og bedre jo mer man hører på den.
Så var kvelden kommet, og vi hadde kommet oss til Driv. Denne gangen slapp man å stå i flere timer å vente før Greni og Co. så sitt snitt i å komme på scenen. De startet med krutt, og fortsatte med krutt. Jeg mistet stemmen etter sikkert halvspillt konsert, men forsøkte å synge/hyle med godlåtene uansett. De spillte de gode gamle låtene, de nye låtene, samt at de toppet de fleste sangene med en heftig gitarsolo som gikk over i en ny sang. Greni er så sinnsykt energisk og spillekåt, at det ikke er mulig å stå stille, og det er vel akkurat dette som gjør at de gang på gang har blitt kåret til Norges beste live-band.
På slutten begynte jeg å bli redd. De hadde ikke spillt godlåta “Isabel” fra nyalbumet enda, og vi hadde akkurat klappet dem inn for tredje gang. Vi var flere som sto å ropte med det lille vi hadde igjen av stemme: “isabel! isabel! ISABEL!”. Bandet hadde nok regnet med å bli klappet inn tre ganger, for han sparte selfølgelig det beste til slutt.
“Nå skal vi skille den gode fansen fra den virkelig gode fansen” sier Greni rett før han starter introen til “isabel”. Jeg tar opp telefonen å ringer min søster, som har gitt meg streng beskjed: “Når Isabel kommer på, så har du med å ringe meg så jeg kan høre”. Tviler på at hun fikk med seg så mye, men herregud, jeg fikk frysninger enda jeg var så svett og sliten at de norske langrennsgutta ser pigg å frisk ut når de kommer i mål i forhold til hva jeg så ut som.
I alle fall, det var en episk konsert, kansje ikke helt på høyde med forrige gang, men ingen andre band blir noen gang å engasjere meg så mye som Big Bang klarer. Takk.
Arkivert under: Uncategorized | Tags: Big Bang, Edendale, Kjærlighet, Kjærlighetsorg, Musikk
Det er rart når man merker at noe er borte, selv om man har kastet det selv merker man plutselig at det er borte. Noe man kansje tar for gitt, eller regner med er der hele tiden, og har behov for. Det er rart hvordan man ser hvordan ting var, å skjønner at man egentlig ikke kan tenke seg å leve en dag uten. Så vil en del av deg prøve å få det tilbake, mens fornuften vet at man ble kvitt det av en grunn. Så er spørsmålet om grunnen for å bli kvitt det, var viktigere enn å få det tilbake ?
Dette spørsmålet surrer rundt i hodet mitt konstant for tiden, og til tider er svaret ja, på begge. Jeg føler meg egentlig naiv og dum, å kjenner at hele meg er ganske nedfor for tiden.
Jeg vil ikke ha det, men jeg kan ikke leve uten. Dette er forundelig. Det er tungt. Det er et dilemma. Det er trist. Men en ting er sikkert: Det er kjærlighet!
Heldigvis får jeg trøst fra Big Bang og “Edendale”.
Arkivert under: Uncategorized | Tags: Øl, Big Bang, Edendale, God stemning, Liverpool, Manchester United, Musikk
Noen dager går ting bare rette veien. Alt klaffer, ting ser ut til å føye seg etter dine ønsker, å så kommer godfølelsen. I dag er en sånn dag. Det er flere faktorer som har gjort dette til en slik dag:
- På bussen til jobb i dag hadde sjoføren vært så elskverdig å satt på musikk på alle høytalerne, det skjer bare ytterst skjelden. Allerede da kjente jeg et lite smil bre seg utover munnvikene.
- Jobben gikk usedvanlig knirkefritt. God stemning, hyggelige kunder og til tross for lite søvn var jeg opplagt.
- Så kommer høydepunktet! En usedvanlig spennende, knallgod fotballkamp mellom to bitre rivaler, Liverpool og Manchester United. Ingenting i verden føles bedre enn å vinne over United, sånn bortsett fra å regelrett ydmyke og GRUSE United med det ytterst tilfredstillende resultatet 1-4. Lykke!
- Så drar jeg på platesjappa å kjøper meg det nye Big Bang albumet, pluss noe mat og litt øl. lite som gir meg en så stor forventning og glede som å kjøpe ett nytt album fra verdens beste band (sånn bortsett fra å gruse united 1-4)
Så nå sitter jeg her, med et fårete smil rundt munnen, samtidig som Greni og Co. sender ut himmelsk musikk fra stereoen. Det at jeg sitter med en iskald pils å lesker meg med, er krona på værket, prikken over i-en, Torres/Gerrard på liverpool, FULLKOMMENT med andre ord.
Takk for en bra dag !
